EDIT: Jeg skrev dette innlegget for en måneds tid siden, men bestemte meg for å ikke poste det. Nå er incidentet på avstand og det gjør ikke noe om jeg legger det ut. Jeg fant det når jeg ryddet i arkivet og det er jo ganske aktuelt.
-Hva skal du i morgen?
-Å, bare lese litt til eksamen, slappe av!
-Så du har ingen planer?
-Nei, ingen!
-Okei. Det er åpning av et nytt sted på Løkka...
-Oi, så kult!
-Ja, det er kjeden som har det stedet på Aker brygge. Det begynner klokken sju.
-Så spennende med et nytt sted da!
-Ja, vil du være med meg dit?
- ?ja... Det hadde jo vært... hyggelig det ...??
Følgende samtale fant sted på skolen min etter litt småsnakk. Kort oppsummert takket jeg ja til en date fordi jeg rett og slett ikke skjønte hvor samtalen var på vei. Helt typisk meg. Det bringer meg til spørsmålet: på hvilket tidspunkt skal man meddele at man har kjæreste? Det er definitivt ikke det første du sier: -Hei, jeg heter Karoline og jeg har kjæreste. Det er ikke det andre, det femte, kankje ikke det tiende heller. Og når spørsmål om date dukker opp er det på en måte for sent! Hvertfall for en som er så distré som meg. Jeg ble rett og slett så forfjamset over spørsmålet at jeg ikke visste hva annet jeg kunne si. For andre var det kanskje åpenbart hvor samtalen ledet, men jeg skjønner ikke sånn før jeg står midt oppi det. Klassisk Karoline-øyeblikk som har ledet til kleine situasjoner utallige ganger.
Hadde dette vært et av tilfellene hvor jeg tar hintet, ville jeg sagt at "i morgen skal jeg være med kjæresten min" eller "på Løkka ja, der bor jeg og kjæresten også!". Men så snartenkt var ikke unge Røed denne gangen! Jeg satte derimot inn fullt kriseberedskap for å begrense skadeomfanget:
-Skal du dit uansett eller?? (forsikrer meg om at det ikke er slemt å avlyse)
-Tja, får sikkert med meg en kompis.
-Kan ikke jeg få nummeret ditt da, så kan jeg si fra hvis jeg må gjøre lekser? (Viktig å FÅ nummer, ikke GI. Her sår jeg også tvil om jeg kan bli med likevel.)
-Jeg kan ikke nummeret mitt utenat, men få ditt så kan jeg ringe deg! (BUMMER!)
-Heheee, okeeeei! (Her døde jeg litt.)
Jeg tok selvfølgelig ikke initiativ til videre kommunikasjon, og det uunngåelige skjedde: det tikket inn en melding fra den håpefulle. Jeg svarte kort at jeg måtte lese, og avluttet med "sees på skolen!" for å avverge oppfølging av daten. Ikke uventet lot svaret vente på seg, før det tikket inn en hyggelig melding sent på kvelden, som jeg ikke svarte på. Undervisningen er, takk gud!, ferdig nå, så sjansen for å møtes er minimal.
Er dere ikke enig i at sånn er kleint? Jeg føler det er litt i seneste laget å komme etterpå og si at "du, forresten, jeg har kjæreste jeg, men vi kan gjerne være venner!" Det skal sies at denne gutten er utrolig hyggelig og at det gjorde det hele ekstra komplisert. Det var jo jeg som var en løk og ikke skjønte noe før jeg endte opp forfjamset og flau. Når er egentlig sannhetens øyeblikk?
Å, verdensproblemer, dere!
♥