Jeg har lest mange bøker, og jeg tror "Shantaram" er den beste av dem. Det er en fantastisk roman: spennende, morsom, skummel, trist, romantisk, eventyrlig. . Den er basert på forfatterens virkelige opplevelser, hvordan han rømmer fra et australsk fengsel og søker tilflukt i sydende India. Gjennom slummen i Mumbai, strendene i Goa, små landsbyer og et liv i beste mafia-stil, utvikler romanen seg over et tiår, og det er en nydelig reise. Alle karakterene du møter i boken er så livaktige og fascinerende, og det er så trist, så trist når siste side nærmer seg. Jeg er så glad i dem alle sammen!
Hvis du er litt av en språknerd, som meg, vil du elske denne boken. Språket glir, og noen sider er som poesi. Hverdagslige hendelser er beskrevet som det mest vidunderlige, og fortelleren legger vekt på helt andre ting enn hva leseren kanskje ville gjort. Alle stemninger og beskrivelser er så bra, du kan lukte krydderet, kjenne den varme, dirrende luften, høre knurringen til løshundene, føle monsunregnet mot huden. Se Karlas grønne øyne, høre Prabakers latter. Kjenne smerten ved å miste noen, abstinensene etter heroin, håpløsheten ved å være født på bunnen, uten mulighet til å komme deg oppover. Og du kan kjenne gleden. Gleden over hverdagen, all hjerteligheten som er å oppdrive på steder mange forbinder med elendighet. Denne boken er så vakker og sår og magisk. Skal du lese én bok, værsåsnill, la det bli denne. Den gir deg hjertebank, tårer i øynene og smil om munnen.

"Øya under havet" leste jeg rett etter "Shantaram". Kanskje er det derfor jeg ble skuffet over den. Det blir litt som å drikke lunken traktekaffe etter en nydelig nespresso, eller å ha en kjip bytur etter et vilt vorspiel. Ikke fordi boken er dårlig, men fordi den andre er i en helt annen liga. Ingenting kan måle seg.
Handlingen er lagt til Haiti på 1700-tallet. Slaveopprør og revolusjon er bakteppet, og karakterene spiller på ulike sider. En sterk slavinne, en vakker kurtisane og en ulykkelig plantasjeeier er dem vi blir best kjent med. Boken har fått gode kritikker, og i utgangspunktet er den min type bok. Jeg er veldig fascinert av denne perioden, slaveriet og utviklingen av kvinnerollen gjennom tidene. Og boken er bra, den er det. Den bare mangler noe! Jeg føler at den bygger seg opp til en flott historie, så drukner det hele i klisjéer. Et eksempel er når to rømte slaver tar seg tid til å ha dyrisk sex i skogen, med en platasjeeier på slep. Sukk og stønn, buktninger og svette, her får vi alt, og mye av det. Litt slik er det i hele boken. Jeg synes den pirker i overflaten på noe spennende, uten å trenge gjennom. Språket synes jeg er litt for svulstig, det føles ikke ekte, og jeg trakk på smilebåndet på feil steder. Men igjen, bra bok med et viktig og spennende tema. Om en grusom tid, full av brutalitet, voldtekter, plyndring, urettferdighet, lojalitet, nakenhet, drap, vakre kvinner, sinte slaver og enorme klasseskiller, på vei mot noe som burde være en selvfølge: frihet og selvstendighet.
♥